I Malcom Wallerstedts bok ”Taxar” er det fortalt om taxens ursprung och historie. Dette er et interessant kapittel, da det kan gi en forklaring på hvorfor dachshunden er så god som spor- og drevhund. Det var i Tyskland man renavlet den dachshund-varianten vi kjenner i dag, og som vi former slik vi ønsker den skal være.

At vi benytter dachshunden til hihund er mere fordi den passer til slik jakt, enn at den er avlet frem til det. Det er dachsens medfødte rovdyrskarphet som også gjør den ypperlig til nettopp denne form for jakt. Dachshunden er ikke opprinnelig en hihund, slik mange tror, men heller en jager og sporhund. Det er sporegenskapene og hvordan dachshunden har fått disse, jeg vil inn på her.

Menneskene har hatt hund som husdyr i uminnelige tider, og da kelterne vandret inn i Europa og inn i det Germanske riket, hadde de med seg både hunder og jaktmetoder som skulle få betydning for oss europeere for all ettertid.

En av de hunderasene som kelterne hadde med var ”leithunden” eller ledhunden. Dette var en hund som ledet jegeren etter sporet til et vilt dyr. Når så viltet var oppsporet slapp de et kobbel med ”hetshunder” som forfulgte viltet med halsing til de fikk stoppet viltet. Eller de drepte det føre jegerne kom med sine spyd, eller armbrøster, og fikk avlivet det. Mistet hetshundene viltet måte leithundene spore det opp på nytt før hetshundene kunne slippes enda en gang.

Disse leithundene var meget verdifulle, og straffen for å stjele en slik hund var strengere enn for å stjele en hest eller ku. Man måtte betale 13 shilling i mulkt for å stjele en slik hund og 6 shilling for å stjele en hest. ”625 e.Kr.”.

Det ble regnet som en stor knust å føre en leithund, og jegerknekten, som skulle bli hundefører, ble i ung alder plukket ut til den ærefulle jobb som dette var. At leithundene ble sett på som verdifulle forstår vi når vi vet at de ble benyttet som gaver mellom fyrster og konger på den tiden.

Da skytebåpene begynte å bli vanlige på slutten av 1700 tallet, fikk disse hundene en rolig tilværelse. Man hadde jo ikke bruk for slike hunder når man hadde moderne skytevåpen. Leithundene, med sine utrolige sporsikkerhet holdt faktisk på å dø ut da jegerne forstod betydningen av å ha en god hund til bruk også etter skudd. De få hundene som fremdeles var i live ble tatt vare på, og et systematisk avlsarbeide ble satt i gang.

Det var på dette viste man fikk frem hundetypen. Ikke rasen, men en felles betegnelse for hunder som jobbet på blodspor slik vi kjenne ri dag. Denne hundetypen ble kalt ”shweisshund”. ”Schweiss” betyr på jegersproget ”viltblod som befinner seg på utsiden av dyrekroppen”. En schweisshund er altså en blodsporhund.

Etter et målbevisst av avlsarbeide med disse hundene, fikk man så frem den første rasrene schweisshund. Det var den ”hanoveranske viltsporhunden” slik vi kjenner den i dag.

Den var en utmerket sporhund av ypperste klasse. Imidlertid var det en feil eller et problem den hadde. Den var for stor og tung til sporing i bratt fjellterreng. Alpene er jo temmelig bratte og når man jaktet gems der måtte de skaffe en lettere hund til sporing.

På slutten av 1800 tallet gikk derfor tyskerne i gang med å ”konstruere” en ny lett sporhund, eller schweisshund. Med den hanoveranske viltsporhunden som grunnstamme, krysset de så inn forskjellige fjellstøverraser av halsende typer. Mange av disse fjellstøverne halset med klart hørbart mål.

Når et dyr ble skutt for disse fjellstøverne, fikk hundene forfølge dyret til de stoppet det med vedvarende halsing ”stålos”. Døde dyret under flukt, ble enkelte støvere værende igjen hos det døde dyret, der de fortsatte å gi hals. ”Totverbellen” for å fortelle jegeren om hvor hund og vilt befant seg. Dette var egenskaper som tyskerne gjerne ville ha sammen med de gode sporegneskapene til den hanoveranske viltsporhunden. Resultatet av disse parringene ble den bayerske viltsporhunden som er mye lettere enn hanoveransk viltsporhunden.

Den renavlede schweisshunden ”bayeren og hanoveraneren”, regnes i dag som det mest fornemme man kan benytte til ettersøk i Tyskland og Østerrike.

Dachshunden rangeres som nr. 3 av tyskerne. God nese, skarphet og vilje til å følge et spor, samt evnen til å halse var egenskaper som ble koblet sammen i en hund, og som Malcom Wallerstedt skriver i boken ”TAXAR”.

Dachshunden er oppstått gjennom renavling av kortbeinte dvergvokste varianter av deutche bracken. Disse deutche bracken er samme slag støvere som ble krysset med den hanoveranske viltsporhunden. Det er derfor sannsynlig at schweisshunder også inngår i den moderne dachshundens herstamning.

På 1800 tallet parret man i Hartz og Schwarzwald små varianter av schweisshunder med de renavlede tyske korthårsdachser. Enkelte av dachshundene fikk den karakteristiske sorte masken over snute- og øyepartiet, som er så karakteristisk for den bayerske viltsporhunden.

Den fremstående tyske dachshundkjenneren, Fritz Englemann, skrev i 1924 at han som skolegutt ofte så dachshunder med et utseende som tydelige viste at de måtte ha mye av schweisshunder i seg, i nære ledd. Han sier videre at det ikke er noen annen jakthundrase som i så høy grad er så nær beslektet med schweisshunden som dachshunden.

Krysningene med dachshunden og schweisshund var nøye planlagt, og det var i hovedsak korthårsdachsen som ble benyttet i avlen. Senere krysninger med stri og langhår beholdt det rasetypiske for dachshunden.

Den bayerske viltsporhunden og dachshunden har flere fellestrekk i jaktlig sammenheng. Begge har gode nese, evne til å følge spor etter både friske og skadeskutte dyr. De har ”skallglede”, liker å halse, nåe som er viktig ved drevjakt med dachshund.

Bayeren er ”totverbellen”, halser ved det døde dyret, eller den halser dersom den tar stålos på et friskt eller skadet vilt.

Rovdyrskarphet er et annet felles trekk for disse rasene. Dachshunden tar gjerne opp kampen mot både rev og grevling, mens bayeren gjerne går en runde med villsvin der disse finnes.