Glem ikke temperamentet i ditt avlsprogram!
	Artikkelen er sakset fra AKC Gazette May 1987. Originaltittel er ”Breeding for temperament” av Teryl A. Spavak, Ph.D. Oversettelsen er gjort av Øyvind Kvello.
	Når en nybakt hundeeier kommer hjem med sin første raserene valp, ser han ikke et klossete nøste som tar sine ustødige skritt over en dørstokk. Han ser en Best In Show vinner som stolt flyter rundt i ringen, en lydighetschampion som flyger over et hinder, en fuglehund i stand, eller en vakthund som forsvarer hjem og familie. Eller rett og slett en kosehund som sløvt døser ved peisen. Bare et selskapsdyr? Absolutt ikke. Den lille fyren er en ambassadør for sine rasefrender overfor et publikum uansett hvordan valpen er i eierens øyne med forventninger og håp for framtiden, er den et kjæledyr. Dette oppfylles hvis den er utrustet med alt som er rasetypisk.
	Oppdretter som ønsker å forbedre gemyttet i sin kennel, møter ikke små utfordringer. Det er vanskelig å vurdere oppførsel, fordi den forandrer seg med alder og spesielle hendelser som har inntruffet. Det man vet om det genetiske materiale, - om temperamentet, er sparsomt. Når man også må ta i betraktning miljø, påvirkning o.l. blir det hele svært innfløkt og uoversiktelig. Ingen ønsker å ødelegge alt man har slitt for å få bygd opp å få i den rette psyken. De ulike temperamenter blant de renavlede rasene er arvelig, slik som de ulike typene har blitt til ved planlagt avl i hundrevis av år. Det fortjener våre største anstrengelser.
	Hva er godt temperament? Å forsøke å definere det ideelle temperamentet for alle raser er som å forsøke å lage en standard for samtlige raser. Enhver hundeier har sine egne meninger og oppfatninger om hva som er formålet med hundeholdet. Med fare for og bagatelliserer synelige og viktige forskjeller, er det som felles karakterer som gjør det til en glede å ha hunder rundt seg.   En hund har et avslappet vesen og er glad og fornøyd, tilpasser seg lett nye situasjoner og passer for fler- og eneeierforhold, viser seksuelle og moderlige behov, har gode spisevaner og er renslig samtidig som den er lettlært og gir respons på hva som skjer.   Ut over overnevnte generelle oversikt ser vi rasetypiske avvik og forskjeller. De ulike rasers funksjoner som f.eks. gjeting, vakt eller jakt, krever forskjeller i type og gemytt. Dette er små forandringer, basert på selektivt valg av avlshunder. Hvis man demper en terriers aggressivitet, vil den aldri greie oppgaven som hijeger. Den hardnakkede uavhengigheten som er typisk for en del mynder, gjør de ofte udugelige til lydighet, men perfekte for den jobben de er avlet for. Dette skal være et argument som forsvarer temperamentsfeil ved å si ”alle gjør det”. Det finnes ingen raser som er bygget på dårlige egenskaper.   For å definere det ideelle temperamentet som skal inngå i et avlsprogram, må oppdretterne vite hva som er det ideelle temperamentet for sin rase. Rasens standard vil trolig ikke være til stor hjelp i dette arbeidet og utstillinger kan ikke avgjøre hvor nært det ideelle temperament en hund er. Som med alt annet; - ANSVARET STÅR OG FALLER MED OPPDRETTEREN.
	Gener og adferd Adferd er i og for seg ikke arvelig. Bare gener arves, og det er en innfløkt sti mellom genene som er nedarvet av foreldrene, og hvordan avkommene er og reagerer på ulike stimuli. Hvilken innflytelse gener har på adferden er pr. i dag ikke kartlagt. Genetikere og spesialsiter på dyrs adferd betrakter dette temaet som et stort null – et område som foreløpig er uklart.   Det er bevist at det er en sammenheng mellom adferd og gener, selv om ikke lalle brikkene i puslespillet har falt på plass. Stabile forskjeller mellom raser er bevis for disse teoriene. Selektiv avl har vist at adferd er arvelig. Valg av avlsdyr med bestemte egenskaper som videre føres til avkommene, er bevis for at variasjonene i adferd skyldes genetiske forskjeller. Sett i en større sammenheng er rasehunder et glimrende ”forsøksresultat” som viser at mye av adferden styres av gener.   Det hadde trolig ikke vært nødvendig å gå så langt for å demonstrere sammenhengen mellom arv og adferd, hvis det ikke hadde vært for at adferd ikke følger de enkleste regler for arv. Sammenlignet med ulik nedarving av sort/brun/gylden pelsfarge, hvor man lett ser resultatet, må adferd graderes slik at det ikke nytter å plassere resultatet i bestemte klasser. F. eks kan ikke en gruppe hunder klassifiseres som aggressive eller snille, men kan være alle nyanser mellom ytterlighetene. Dette gjelder ikke bare adferd. Enkelte fysiske egenskaper, slik som høyde og vekt. Ligner i så måte på adferd.    Det er typisk for egenskaper som styres av flere gener, at hver enkelt gen har liten innflytelse på det endelige resultatet. Dette kalles polygenisk arv, og må analyseres annerledes enn egenskaper som styres av ett eller to gener.    Det er komplisert å analysere hvor arvelig adferd er, fordi man må ta i betraktning all miljøpåvirkning. Adferd formes ikke i vakuum, adferd er respons på det som skjer i miljøet hunden lever i. Adferd endres fra fødsel og gjennom hele livet. Dette gjør at hunden kan reagere effektivt på forandringer. Arv forteller oss hva en hund kan gjøre, hva den gjør avhenger av erfaringer og ytre påvirkninger.    Adferd er i den sammenheng ikke unik. De fleste polygenske egenskaper og mange enkle karaktertrekk påvirkes, i større eller mindre grad, av miljøpåvirkninger. I begge tilfeller, ytre påvirkninger er ofte negative. Dårlig behandling eller mangel på sosialisering kan forandre en genetisk sunn hund til å bli sky, hyperaktiv eller svært aggressiv, akkurat som dårlig ernæring kan ødelegge en sunn og frisk hund. Men selv ikke et perfekt hjem greier å rette opp et utypisk temperament, slik som et fire stjerners for ikke kan lage en vinner av en født taper. Forskjeller i temperament mellom individer skyldes delvis arv og delvis miljø.
	Oppdretternes råmaterialer Selektiv avl har resultert i bestemte egenskaper hos hunder, men det er i og for seg ikke noe nytt. Variasjonene i adferd mellom de ulike raser, er et resultat bygd på de egenskaper som de ville raser av hundeslekten har. Egenskaper kan forsterkes eller dempes av forandringer eller intensiteten av stimuli som påvirker egenskapene. Det er normalt at en ti uker gammel ulveunge er sky og redd for alt som er nytt og ukjent. Helt fra den tiden hundene ble husdyr har man dempet denne egenskapen. Med andre ord, situasjonen må være mer skremmende får å forårssake frykt eller redsel.   I andre tilfeller er det ikke egenskapene som forandres men frekvensen av den og i hvilke situasjoner de vises. Bjeffing høres enten det kommer fra en ulv eller chihuahua. Forskjellen ligger ikke i selve egenskapen, som er omtrent lik, men i hyppigheten, som avhenger av rase og individ. Basenjien er kjent for å ikke kunne bjeffe, noe som ikke er helt riktig. Basenjien vil og kan bjeffe, men bare i spesielle situasjoner. Det samme er tilfelle med ulver, som man inntil nylig tid trodde ikke kunne bjeffe.    Andre områder hvor selektiv avl har gitt hunder egenskaper er forstyrrelser og oppdeling av et helt adfersmønster. Fremgangsmåten for en hund som jakter alene, kan deles inn i fem faser: a)      søking etter bytte b)      forfølgelse – selve jakten c)      fanging d)      drap e)      fortæring De karakteristiske egenskapene hos spor-, veddeløps-, jakt- og gjeterhunder samt terriere, har blitt til ved å fremheve/overdrive enkelte egenskaper og dempe de andre. Hos blodhunder har hele jaktmønstret blitt forandret til å kun dreie seg om søking. Setternes og pointernes stand er en fremhevelse av pauser hundene tar før de slår kloa i byttet. Egenskapen for avliving av byttet er forsterket hos terriere, dempet hos retrievere, som i rake motsetning til terriere er ”bløte i munnen”. Raser som er avlet for andre bruksområder enn jakt, har blitt skapt for sine roller ved fundamentale forandringer eller små justeringer.
	Oppbygging av adferd Undersøkelser av gener og adferd hos hunder viser at genenes virkning er svært eiendommelig og kommer på mange måter til uttrykk. Man finner ikke et enkelt gen som styrer egenskaper som aggressivitet, skyhet eller intelligens. I stedet kan hvert gen spaltes til mindre enheter med ulike baser.   Aggressivitet viser kanskje mest resultater av selektiv avl. Hos enkelte raser er egenskapen forsterket, hos andre betraktelig dempet. En hund kan være dominat overfor de andre hundene på kennelen, underordnet sin eier, og kanskje sky overfor fremmede. En hund som er svært aggressiv under lek viser kanskje sjelden skikkelig aggresjon. Det samme er tilfelle med frykt eller skyhet. En hund kan vise redsel for ukjente gjenstander, men ikke frykt for andre hunder.   Frykt og aggressivitet er egenskaper man finne i ulike grader hos alle raser. Det er nødvendig med en balanse mellom disse to for å overleve, og siden hundene ble husdyr har det vært en utstrakt selektiv avl på disse egenskapene. En hund som ikke har frykt for noe, vil før eller senere komme opp i situasjoner han skulle ha unngått. En hund oppfatter dette som at den som stikker av, lever og kan kjempe neste dag.   Selv om aggressivitet og frykt er avhengig av hverandre hvis et dyr skal fungere, er de ikke rake motsetninger av hverandre på den genetiske skala. En hund kan være svært fryktsom og svært aggressiv uten å være sky. Seleksjon for å forsterke aggressiviteten vil ikke alltid skape dyr som er sky.   Det finnes heller ikke bevis for at det er en enkel sammenheng mellom intelligens og dressurbarhet. Hunder som gjør det skarpt i en konkurransegren, kan gjære det dårlig ei en annen. En hund kan vise problemer med å lære å utføre enkle kommandoer hvis belønningen er et enkelt klapp på hodet, men viser stor intelligens og er lærenem hvis belønningen er en godbit. Arv berører også egenskaper hvordan hunder løser problemer og hvor lærenemme de er hovedsakelig ved bestemte følelsesmessige reaksjoner, som igjen påvirker tillit, ulike nivåer for motivasjon og adferdsmønster.   Praktisk talt er det ingen store forskjeller mellom seleksjon på temperament og selektiv avl på andre egenskaper. Akkurat som at miljøet er svært viktig under oppveksten for typiske egenskaper, må man ha et godt miljø for hunden for å få fram et typisk temperament. Det vil ikke forbedre en dårlig hund, men kan ødelegge en god hund. For å bevare eller forbedre et temperament, må adferd vurderes i alle utviklingsfaser. En oppdretter vil ikke ha et stort vitenskaperlig materiale, men vil ha muligheten av å studere hver enkelt valp under utvikling. Det finnes tester som vil hjelpe oppdretteren til å analysere valpens adfersmønster og ulike tendenser. Disse testene ble utarbeidet for at man på et tidlig stadium skulle oppdage områder hvor hunden skilte seg ut, men kan også benyttes som en brikke i et selektivt avlsprogram. Spesielt vil dette være interessant hvis oppdretterens og valpens nye hjem ligger langt fra hverandre, og det er små muligheter til å få se igjen hunden i voksen alder.   Bruk mye av din tid til å studere valpene. Ved å sammenligne resultatene hos en valp på de ulike alderstrinn, vil du få et bedre bilde av valpens psyke. Å betrakte valpene som en flokk kan gi verdifulle opplysninger om sosial omgang med andre hunder, da testene som er utarbeidet konsentrerer seg om forholdet mellom en valp og en person. Begge observasjonene er like viktige. Enten du benytter utarbeidede tester eller ikke. Studer hver enkelt valp individuelt og forholdet til andre hunder. En ”sky” valp som henger tilbake sett i forhold til flokke, kan være svært knyttet til mennesker, men kues av mer dominante søsken. Den frimodige valpen i kullet kan være den mest aggressive eller den som er minst fryktsom.   Unngå fristelser til å overse adfred som ”går over” med alderen. Dårlig spisevaner, nedbrytende biting osv er alle temperamentsfeil, selv om disse bare kommer til uttrykk ved bestemte alderstrinn.   Etter å ha funnet ut hvilket temperament din hund har, og dens avvik fra hvordan hunden skal være, må man finne en ideell avlspartner. Vær like kritisk til temperamentet som til type og bevegelser. Ingen avlspartner kan rette opp alle feil. Ingen er perfekt. Avgjør hva som er viktigsts, og driv avl med tanke på dette.   Valg av avlspartner som med letthet omgås mennesker er til liten nytte hvis problemet er omgang med andre hunder. Å parre en fryktsom hund med en som er svært aggressiv, er en svært dårlig ide. Resultatet blir trolig en hund som har to feil, hvor det til å begynne med kun var en. Beste måte å takle problemene på er kombinasjoner med hunder som er i harmoni og som er ekstra ”sterke” på de områdene som skal forbedres.   Hunder med virkelige atypisk gemytt skal ikke benyttes i avl. Det er små sjanser for at det positive den eventuelt vil tilfører rasen overveier alt det negative den også fører med seg. En hund som fysisk ikke er rasetypisk, kan ikke settes i avl eller med hell stilles ut, men kan fortsatt apportere, gi stand, gjete eller vokte hjem og familie. Den kan være en verdifull vann. En hund med temperamentsfeil kan være et vakkert syn, men kan aldri bli en god familiehund og venn.