|
|
At hver synes best om sine barn er felles for
myrsnipa og hundeeieren. Når myrsnipa sier at hennes barn er de
vakreste i skogen og når hundeeieren fremholder sin hund som det
ypperste som går på fire ben, da ligger nok sannheten i begge
tilfeller et godt stykke unna. Smak og behag er som kjent noe av det
mest subjektive vi har.
Nå er det på ingen måte noen feil hos myrsnipa
og vår hundeeier at de setter sine egne høyt. Tvert om – det er en
styrke at de går inn for sine på best mulig måte. Forholdet mellom
eier og hund er ikke bare et objektivt eierforhold, en hund er ikke og
skal ikke være en vanlig ”ting”. Det ligger mange verdifulle
elementer i forholdet mellom eieren og hunden – la meg neven
fellesskap, tillitsforhold, lojalitet, samarbeid som noen av de
viktige sider. Eieren må gå inn for sin hund og skal tro på sin
hund om det skal være håp om å oppnå et betydningsfullt forhold,
et forhold av gjensidighet. Eieren må ønske å være noe for sin
hund hvis han eller hun skal ha håp om å oppnå noe med den. Skal
hunden på sin side yte sitt beste, må eierne støte den best mulig.
Dette gjelder i mange situasjoner.
Når det er tale om bedømmelse på utstilling (eller
for den saks skuld på jaktprøve) er imidlertid eieren neppe den best
egnete til å foreta vurderingen. Utsagnet om at kjærlighet gjør
blind gjelder i aller høyeste grad for hundeeieren som stiller ut –
i denne situasjonen svekkes meget av eierens evner til å se tilnærmet
objektivt på de konkurrerende hunder. Nå er det bare ”mi bikkje”
det gjelder, og erfaring viser at vurderinger av ”de andres”
hunder tar særdeles sterk farge av dette!
Som kjent bygger bedømmelsen på utstilling på
”dommerens frie skjønn”, for å bruke den klassiske betegnelse.
Dette betyr ikke at dommeren foretar sine vurderinger og treffer sine
avgjørelser helt etter vilkårlig forgodtbefinnende. Bedømmelsen tar
utgagnspunkt også i et helt sett med regler og rammebestemmelser samt
praksis og fortolkning av rasebeskrivelsen for vedkommende rase.
Dommerens frie skjønne er ikke bundet av metermål og stoppeklokke,
men forutsettes holdt innenfor videre eller snevrere rammer for utøvelsen
av skjønnet, som bygger på observasjoner, iakttakelser og
vurderinger inne avgjørelsen treffes og ”dommen” felles. Så
langt det er praktisk mulig forutsettes dommeren å være objektiv
under bedømmelsen.
Å oppnå premiering på utstilling forutsetter
ikke noe egentlig prestasjon fra hundens side (på jaktprøve er dette
annerledes). Når eieren presenterer hunden i ringen vil dommeren få
se et avlsresultat – er dette et godt eller et mindre godt resultat
av det avlsarbeid som har frembrakt hunden? Dette spørsmålet er den
klassiske bakgrunn for å arrangere utstillinger slik vi kjenner dem
– bedømmelsen skjer ”i avlens tjeneste”, som det heter.
Dommeren vurderer og bedømmer hunden i forhold til et ”typemål”,
en rasebeskrivelse som kalles ”standarden” for den rasen det
gjelder. Standarden er ikke en blåkopi av idealhunden, men en meget
omtrentlig beskrivelse – dommeren skal være vel bevandret i forståelse
for rasens utvikling sett i forhold til rasebeskrivelsen for med
rimelig sikkerhet å kunne ta de ”riktige” avgjørelser under bedømmelsen.
Dommeren vurderer det avlsresultat han ser ut fra personlig oppfatning
av standardens generelle beskrivelse og den praksis som tradisjonelt følges
ved fortolkning av rasebeskrivelsens ord. Man skal imidlertid vokte
seg vel for å lese standarden som en viss mann leser Bibelen!
Hvilken betydning har så bedømmelse på
utstilling? Det varierer ut fra hvilket synspunkt man stiller spørsmålet.
For spesialklubbene er kritikker og premiegrader signaler om hvordan
dommerne ser på de enkelte hunder i forhold til målsettingen, og
gjennom flere sesonger vil bedømmelsen av et større antall hunder
fortell raseklubben atskillig om utviklingen innenfor rasen i forhold
til ønskemålene for type, sunnhet, gemytt, m.v. oppdrettere vil
kunne få pekepinn for hvilke mulige kandidater som kan tenkes
aktuelle ved kommende parringer. Dommerkolleger kan få styrket eller
svekket sin oppfatning av hvordan det ”står til” med vedkommende
rase generelt før man selv skal i ilden ved et framtidig arrangement.
Og for hundeeieren da, - hva betyr utstillingsbedømmelsen
for eieren? Mye mer enn vi kanskje tror, og muligens på andre områder
enn vi venter. Hundeeiere er på flere måter noen ganske merkverdige
dyr. De er blant annet meget hårsåre på vegne av sine hunder – du
kan gjerne kritisere eieren for hytta eller bilen, kan hende endog for
ungene hans – men du skal trå varlig om du vil si noe som eieren
oppfatter som negativt om hans eller hennes hund! Hunden kan tilføre
sin eier betydelige proporsjoner stolthet, og ikke sjelden er dette
fenomen knyttet til en høy grad av øket prestisje når hunden ”gjør
det godt” – dvs. når den etter avsluttet bedømmelse i ringen
vender nesen hjemover med kobbelet fullt av fargeglade sløyfer og bånd.
Da føler eieren seg vel, og vi kan ofte konstatere at det ikke er så
lett å være en god vinner heller!
Nå, dette er selvsagt satt litt på spissen, men
gjennom atskillige år ser man mange typer hundeeiere og utallige
reaksjonsmåter hos hundeeiere. De beste av dem, og de fleste hører
heldigvis hjemme på denne halvdelen av skalaen, er de eire som med
oppriktig glede og interesse lykkeønsker dem som den dagen hadde en
hund som dommeren anså som bedre enn ens egen. I den motsatte enden
av skalaen finner vi dem som mer enn gjerne gjør hva de kan for å
svekke konkurrentenes sjanser – oftest med kanskje lovelige, men
ikke desto mindre lite fine midler. Det verste eksempel jeg har
opplevd var i ”gamle dager” med oppstalling på utstilling, der
det ble kastet en neve tegnestifter inn i ”båsen” til den hund
som kanskje lå an til å oppnå 1.VK. Gjerningsmannen var konkurrent
i VK. Heldigvis var ”Obersten” en tøff hund som gjorde lite av
tre tegnestifter i potene – da de var fjernet var han uslåelig i
ringen. Å ta et ”tap” med behersket fatning og en ”seier” i
ringen med den rette innstilling overfor konkurrerende hundeire kan by
på problemer. Ikke alle klarer det på en måte de senere vil være
bekjent av. En av våre ”hundkjendiser” sa for mange år siden at
”hundeeiere er et oppsamlingsheat for psykiatriske tilfeller” –
det var nok de ikke sjeldne påfallende reaksjonsmønstre etter bedømmelse
av hundene han hadde i tankene ved sin spissformulering. Og vi har vel
kanskje alle båret en flik av kappen. Hvilken hundeeierveteran har
ikke i løpet av sin ”karriere” opplevd å bli ”bortdømt” en
eller flere ganger ved bedømmelse som i øyeblikket blir betegnet som
den reneste vilkårlighet og uforstand?
Myrsnipas standpunkt er vel og bra, men la oss
ikke i begeistringen over ”mi bikkje” glemme at mange andre kan være
bedre. Først når hundeeieren får samlet et tilstrekkelig stort
antall subjektive vurderinger av hunden i ringen, er det mulig å
danne seg et slags ”objektive” vurderinger av hunden i ringen, er
det mulig å danne seg et slags ”objektivt” syn på det inntrykk
hunden har gjort på fagfolk. Da er det kan hende utsikt til at man
kan begrense det sjåvinistiske syn på egen hund som noe helt enestående!
Ønsketenkning og faktum bør ikke forveksles.
Som hundeeier på utstilling ber vi om en
vurdering av hunden, en bedømmelse fra en fagmanns side. Hva ente
avgjørelsen viser at du stilte på med for store forhåpninger etter
at resultatet ble bedre enn ventet, ta avgjørelsen i en riktig og
sportslig ånd. Og skulle kanskje ingen synes at din hund er så
veldig pen, så husk at det er din hund, og at forholdet mellom deg og
din hund er langt mer verd enn alle premiegrader, sløyfer,
sertifikater og pokaler. Bedømmelse på utstilling er en del av
forholdet mellom eieren og hanse eller hennes hund, og når det kommer
til stykket er det en temmelig underordnet side også.
|
