Ellinor og I.C.W. Prebensen på Ottestad nær Hamar, har drevet oppdrett av strihåret dachshund i 40 år i år. Begge ble nydelig hedret med Norske Dachshundklubb`s oppdretternål.

Hundesport tok turen til familiens sjarmerende hjem ”Grevlingbo”, som ligger vakkert til på østsiden av Mjøsa, med 4 mål hundesikkert inngjerdet tomt, for å få høre litt om familiens ”hundeliv”. Om dette snakker man mer enn gjerne der i huset, der ingen ting er kjærere tema enn ”grevlinghundene” og hundesporten. Dachs betyr nemlig grevling på tysk, og på Grevlingbo, som er fellesnavn på huset og kennelen, holder man seg trofast til den gamle betegnelse grevlinghund.

Det hele begynte under krigen, da familien var flyktninger i Sverige. Som offisersfamilie var de innkvartert i leir, der Ellinor ble meget alene og ønsket seg en hund. En stor hund var ikke aktuelt, og siden Prebensen kjente korthåret dachshund fra sin barndom, foreslo han en slik.

I en grusom ”hundaffæar” fant de stakkars Tutzi, som de døpte om til Sniff. Hun var befengt med mark og utøy, og det var litt av en jobb å få ”hund” av henne, men det skulle senere vise seg, da stamboken ved SKK`s hjelp ble fravristet den ekle hundehandleren, at hun var av de absolutt beste blodslinjer som kunne oppdrives i Sverige.

Hun var i største laget, og hadde dårlige tenner som følge av mangelfull næring som valp, så hun oppnådde selv aldri mer enn 2AK på utstilling. På kunsthiprøver ble hun premiert flere ganger. Hun ble stammor til det vi kaller den norske strihårstammen gjennom sitt ene valpekull, der sønnen Monkey som ble igjen på kennelen, ble landets største utstillingschampion.

I jubileumsåret fryder oppdretterne seg over å ha en ung vakker tispe som nedstammer direkte fra den første Sniff, Oda av Grevlingbo, som har gjort det meget godt på utstilling, og som nå er til jakttrening – som drevhund.

Interessen for hijakt og hiprøver har nemlig gått drastisk tilbake i de årene kennelen har eksistert. Her ligger kilden til en av alle dachshundoppdretteres største problem, nemlig at det er så vanskelig å selge valper. Rasen var lenge nesten uten ”arbeid” – en tid på 60-tallet var det endatil forbudt å drive prøver i kunsthi i Sverige.

Så kom tillatelsen til- og interessen for drevjakt med kortbeinte hunder, og dette var noe dachshunden egnet seg for. Den strihårede var den beste til å drive av de tre hårlagsvariantene, men den valgte ofte å være taus under drevet, som jo skal være ledsaget av uavbrutt loss, ideelt sett. For å få fram los ble det parret inn glatthåret dachshund på de strihårede linjene, og dette skapte problemer med pelsene, og den kvalitetsmessige standarden op hunden gikk kraftig ned.

Mens Ellinor har tatt seg av alt det praktiske arbeidet med valping og valpestell, og vist hundene på utstiling, har I.C.W. vært meget aktiv organisasjonsmann. Han har hatt de fleste verv, både i Norsk Dachshundklubb og i forløperen Norsk Grevlinghundklubb, som han var en av de tre stifterne av. Han var også en av stifterne av Hamar og Omegn Hundeklubb, der han var mangeårig formann, og også ble æresmedlem i 1976.

I 1966 ble han autorisert utstillingsdommer for dachshundrasene. Omtrent 2 dommeroppdrag i året har han tatt på seg, de fleste i Norge. Sist vi så ham i arbeid i ringen var ved NKK`s utstilling på Momarkedet, og han har allerede blitt invitert til å dømme for Norsk Dachshundklubb på Fagernes i juni 1988 – han antyder imidlertid at dette, på grunn av helsen, muligens blir han siste oppdrag. Som dommer regner han seg selv som streng, idet han bestreber seg på å gjøre sitt til å holde nivået på rasene så høyt som mulig.

Selv om kennelen i alle år har holdt seg til strihåret dachshund, og kun oppdrettet denne, så innrømmes det beredvillig at den virkelige dachshund nok er den korthårede. Strihåren er på alle måter den vanskeligste varianten. Den er ofte større enn de andre, den har enda mer temperament og jaktlyst, og den har et stort problem på grunn av hårlaget. Det er, selv i dag sjelden å se et virkelig korrekt hårlag. Som oppdretter opplever en stadig frustrasjonen ved at en hund som man har lykkes å fremavle med en flott pels, like gjerne gir alt fra sin egen flotte til halvkort og ullpels, videre til sine barn. Gemyttmessig sett har stihåren imidlertid alltid vært bra. Det poengteres i denne forbindelse at den ekte dachshunds korrekte mentalitet er hihundens.

Oppdrettet på kennel Grevlingbo har i alle år kun vært av meget liten skala. Normalt har de to tisper, og ca ett kull i året har blitt gjennomsnittet. Som nevnt er det en rase man ikke omsetter så lett, særlig når man som Prebensens mest har holdt seg til hiprøvede hunder, og ikke har hatt noen drevhundstamme. En av Ellinors kjepphester er at valper skal ha skikkelig kost, ekte kjøtt, innmatt og melkesur kalk er alfa og omega, disse nymotens valpeforene duger ikke! Dessuten bør det være sommervalper, en erfaring med vintervalper ble svært dyr, de brukte alle former for inventar til å beskjeftige seg med.

Mens vi prater, sitter det tre dachshunder i sofaen, Sniff III, hennes bror, den 9 år gamle Ravn, og siste skudd på stammen, en charmerende liten krabat på 3,5 mnd., foreløpig navnløs. At dachser er koselige, sosiale hunder, som egner seg utmerket til familie- og hobbyhunder, får jeg bekrefte til fulle. At den kjente svenske forfatteren, hundemannen og dachshundelskeren Bjørn von Rosens ord ”kommer kallat men ej straks, ty født til slave var ingen tax” gjelder enda, blir bevist når hunden velger å ta en runde på tomten, fremfor å komme når de blir ropt på etterluftingen, og det blir også belyst ved de mange røverhistorier som blir fortalt om Ravns eskapader.

Den samme Ravn er en allsidig hund, som letter på øyebrynet når hans navn blir nevnt, og ikke protesterer når det blir påstått at han til og med egner seg som trekkhund! Med en spesialsydd brystsele er han til god hjelp i oppoverbakkene på skitur, og ekstra nyttig foran sparken. Han kan endog dra ryggsekken på sklibrett i påkommende tilfelle.

Ellinor og I.C.W. Prebensen synes selv de har hatt ett givende og interessant ”hundeliv”. En felles hobby, som fremdeles fyller dagen, nå når barna er ute av redet. Man er aldri alene; man har hundene og en koselig og aktiviserende hobby.