Hentet fra Dachshunden nr 2 1963.

Jeger Alvin Mogensen, Ustaoset har vært så elskværdig, på oppfordring å sende oss følgende jakthistorie. Herr Mogensen forteller om da han som 15 åring fikk være med på sin første revejakt og kaller sin fortelling;

Minner fra hijakt av Alvin Mogensen

Når grågåsen trekker mot syd var det at gamle hijegeres sesong begynte, da var reveskinnene brukbare igjen, og det er en god tidsregning for da er det november og det vil holde for skinnenes brukbarhet. De gamle typer og hijegere var verd å kjenne og huske og jeg så dem starte og komme igjen, men en 6 åring hadde ikke lov  spørre, bare se og høre, når de talte om hundenes bedrifter og revenes sluhet.

Hijegerne – da særlig midtvinters – var utstyrt med langskaftede treskostøvler med masse halm i, stortrøye og skinnlue. Våpnet var hanebørse til sortkrutt, og det som talte mest for oss gutter: sorte eller røde glatthårete dachshunder. De var grove av type, men man så at de hadde jaktlyst: Neserygge, ørene var som arret lær, fronten bar mange hvite hår etter tannhuller fra rev. Brystet strøk bakken, forbenene var absolutt kommodeformete, målet var grovt, lød som om det kom langt innefra.

Som 15 åring kom jeg med blant hijegerne og er dem takk skyldig for den strenge skole. Reglene var da strenge, da det var voksen rev vi jaktet på til en skinnverdi av 35 – 50 kroner etter kvalitet, så en tabbe av mitt nærvær turde jeg ikke tenke på. Utstøtt av den klikk ville bety slutten på mitt liv. Reglementet lød – og gjelder stadig – voksen rev skal man jakte, gå til hiet mot vinden, med hundene i kobbel, ryk aldri tobakk på post, skyt ikke inn i hiet, men i samme sekund reven springer: sikt ikke, men kast ditt skudd og det hi som hundene har vært nede i går ikke reven i før en uke etter.

En paragraf som er verd å merke seg, lød – og lyder stadig blant hijegerne – merker du på din hund at den arbeider med grevling, da avbryter om du kan for å bevare din gode utsmider, som en brukbar hihund da het. Den blir ubrukelig forligger ved å arbeide med grevling.

Selvsagt husker man den første rev bli skutt. Ikke av meg, men av en av hijaktens ”old boys”. Hundene – 2 dachshunder – hadde vært i hi mer enn en time, det var et stort kolonihi på et område av ca 2 mål. Vi så reven titte forsiktig frem av et rør, for så å forsvinne som en klaff gikk ned, den så oss altså og ville da sparke fra når den kommer. Hunden kunne gamet, angrep intenst så reven flytter seg. Så var det taust til de fant ham igjen, for så å bryte løs igjen. Opp kom hundene, rystet sand og leire av seg, skakket på skallen, sparket fra og i dypet igjen. Man forstå etter en time at halmen i støvlene og godt med klær ved vintertid var nødvendig.

Da så vi alle tre et rødt dyr over en oppskrapet sandvold og skuddet smalt. Bemerkningen sitter ennå: ”Fikk du den?”. ”Ja ha gjorde vrøvel da han gikk”. Reven ga som ofte det vanlige grynt ved innslag av haggel og 20 meter nede på en bratt helning lå reven, den røde pelsen en herlig kontrast til den hvite sneen, det så vi mer på da, for skinn var penger.

De omtalte dachshunder tilhørte en hjemvendt Dansk-Amerikaner og hos ham regjerte de to hele bondegården. Etter en jakt sov de minst tre døgn, men uten jakt på rev ble tiden dem nok lang for med lange mellomrom gikk de amok og tok et par høner. Utover at hønene havnet i suppegryten, hendte det intet. ”Er det ikke for dyr drift?”, dristet jeg meg til å si en dag. Og fikk til svar kort og godt: ”Jo, men når de vil ha en høne, så vil de ha en høne, ja, de vil.” Han kjente altså også dachshundens natur og den har ikke forandret seg siden når det dreier seg om stedighet.

Alvin Mogensen