Nei til go`bitdressur også ved hundeskolen Av Geir R. Nordenstam, skolesjef Norges sivile hundeskole A/S Fra Hundesport nr. 4/89
	I de senere år har det vært en økende tendens til bruk av go`biter på dressurkurs – og det er derfor godt at det endelig reageres med faglig tyngde bl.a. fra professor Johan B. Steen i Aftenposten den 22.2. f.m. det er for oss ved Norges Sivile hundeskole/Nordenstams Hundeskole en glede å kunne slutte opp om professor Steens synspunkter.   Det er spesielt under gruppedressur ulempene med go`bit melder seg. På dressurkurs skal hundeeiere med ulike yrkesbakgrunn, ofte med minimal kjennskap til hund og hundeopplæring plassere forsterkninger (go`bit) når hunden handler riktig. Det sier seg selv at med manglende tologisk og psykologisk kunnskap er dette vanskelig. For ikke å snakke om når man ikke innehar den mest elementære evne til å ”hånd-ha” eller å håndtere hund.   Der selv yrkesdressører kan komme til kort forventer skrivebordsteoretikere og akademikere at de rene amatører har beherskelse. Når det gjelder INDIVIDUELL opplæring av valper, dvs ikke gruppedressur, hvor vi ønsker å forsterke assosiasjoner på øvelser som sitt, dekk hit etc. kan vi få umiddelbar fremgang med go`biter. Men om go`biter kan likestilles med eierens fysiske kontakt og go`låt kan absolutt diskuteres. En klar forutsetning i begge tilfeller er at eieren/treneren er i stand til å gi belønning i rett tid, og at dyret har et forhold til det positive stimuli i belønningsøyeblikket!!
	Det er derfor uforståelig at disse grunnleggende poenger ikke trekkes fram som forutsetninger for å oppnå resultater under gruppekurs. Videre mister mer eller mindre kontinuerlig hundeeiere go`biter og pølser å bakken, hvilket skaper konflikter for hunden. I det vi ønsker at den skal assosiere våre indirekte stimuli med de direkte og visa versa utsetter vi hundens sanseapparat for 2 lukt/matstimuli. Det vi holder i hånden og all matn som har falt på bakken. Med andre ord: Bruk av mat vanskeliggjør hundens evne til å konsentrere seg. Er det disse skrivebordsteoretikerne ønsker. At vårt samfunn etter hvert skal overstrømmes av ulydige og frustrerte hunder???   Et annet viktig poeng markedsførerne av go`biter tilsynelatende ikke er klar over er go`bitens distraherende virkning under f. eks øvelser som Lineføring og Fri ved foten. Hunden blir så fokusert på maten at den knapt bruker sanseapparatet til og etablerer læring. Og en ting til: En absolutt forutsetning for å bruke mat som forsterkning må være at hunden oppfatter det å få go`bit som det det er ment som: en liten smakebit av ledelsens bytte. M.a.o. hunden må oppfatte go`bit som en begunstigelse. Men nei!!! Som oftest har hunden så liten respekt for sin eier at den jafser til seg det han holder i hånden. Den trenger ikke å vente til det blir sagt ”vær så god”!! Uhøflig kaller vi dette i menneskeverdenen. Ulydighet i hundeverdenen.
	Sammenfatning av noen av pølsedressurens ulemper: eierne kontrollerer ikke tidspunktet for å gi go`bit. De har mer enn nok med å kontrollere seg selv og kobbelet i hånden. Risiko: belønne feil atferd. hunden konsentrerer seg om maten i stedet for eier og det indirekte og det direkte stimuli – altså selve læreprosessen. Dvs. elendig dressurresultat. hundens respekt for eierens ”eiendom” (les mat) blir mindre og mindre for hver go`bit, ettersom eier ikke kontrollerer situasjonen der hunden mer eller mindre jafser i seg go`bitene. for dem som faktisk ”forer” sine hunder med 200-300 gram go`biter eller mer vil stressituasjonen under gruppedressur være risikobetont for flere raser m.h.t. magedreining. (Hvem bærer ansvaret om uhellet er ute). Min hundeskole er i år 14 år. Med 14 år som yrkesdressør har man selvsagt fått med seg en del erfaring. Hvert år har vi mellom 600 og 700 hundeeiere med hunder på ulike kurs. Mine medinstruktører og undertegnede har ikke gått i en bevisstløs tilstand disse årene. Tvert i mot. Våre ulike dressurmetoder har i alle år vært under en konstant utvikling, med formål å kunne tilby våre kunder de best fremgangsmåter for å oppnå de beste resultater. Og der igjennom bli fornøyde eiere av glade hunder som både elsker dressuren og sin eier. Men vi har vokst fra å tro på julenissen.   Vt tror f. eks ikke at kotelettene går ut på beite, for deretter å marinere seg klar for panna. M.a.o. verden har en virkelighet. Og: vi ønsker å være en del av den virkeligheten. Derfor vil vi ikke være med på å kaste blår i øyene på hundeeiere som dessverre ikke har forutsetninger for å ta et riktig valg. Klart det høres fint og koselig ut med go`biter!! Og det er derfor lett å selge opplæringsmetoder som har sitt utspring i dette.
	I dressursituasjonen Når det gjelder nybegynnere i gruppedressur er det vår absolutte erfaring at vi ved innlæring får raskest resultat om eierne belønner svært lite, eller endog lar være. I stedet legger vi krav på eierne om å konsentrere seg om å gi hunden en assosiasjon. Dvs. lære individet hva vi ønsker det skal utrette på det gitte signalet.   Når deretter hunden har forestått, starter vi med den positive forsterkning i form av belønning dvs. fysisk kontakt ved håndsbestrykning og godprat når den utfører den ønskede handling. Og selvsagt korrigerer og straffer vi hunden når den gjør noe galt. Straff i form av et sint ansiktsuttrykk, mørk stemme kan være passende straff for noen valper og unghunder. Andre som ikke har erfaring med at det er noe som heter grensesetting og lederskap må man p.g.a. manglende opplæring fra miljøets side kanskje ruskes om litt.   I det vi her ved Hundeskolen alltid har hevdet at hunder har god forutsetninger for å oppdra hunder, mener vi at vi bør bruke naturmetoden når det gjelder valpe-/og unghundoppdragelsen. Skal vi tro skribenter fra den sender tid er alle hundemødre og hundefedre voldelige. I det hundeforeldrene når den straffes straffer kraftig på ulike måte. Bl.a. ved nakketak, gap over hele hodet til valpen og knurre voldsomt og endog bite. Valpene selv driver sine psykiske og fysiske treningskamper, med riving i øret, nakkepels osv. de hundeeier som nekter å se denne sannhet i øynene tror nettopp at kotelettene går på enga og gresser. Eller de mangler informasjon og erfaring. Da får man la være å uttale seg. I det feilinformasjon om hundeoppdragelse får kolossale konsekvenser for norske hundeeiere.
	Bruk deg selv Et annet poeng skrivebordsteoretikerne ikke vet, eller behendig omgår er at foreldrene i hundeflokken ikke sir sine valper go`biter. De bruker seg selv og sitt lyd-/kroppsspråket. Det er kravet vi ved Hundeskolen setter til våre elever. Hundeeierne må bruke seg selv. Og trenes i å etterligne høflig og dominant oppførsel slik hundeforeldrene gjør. Første øvelse hos oss er som leseren forstår ikke å gi hunden pølse. I stedet trenes hundens oppmerksomhet mot eieren, ved at eierne bruker seg selv og sine kroppsbevegelser og sin stemme. En oppmerksom hund har nemlig bedre forutsetninger til å konsentrere seg om selve læringen enn en uoppmerksom hund som er opptatt av pølse.   Og når hunden er oppmerksom gir vi den berømmelse og kroppskontakt gjennom håndstrykning i ansiktet. Ved uoppmerksomhet vil som regel en dytt i øret eller endog et lite øreknip får hunden til å ta kontakt igjen. Braaaa FØLG Med er vårt tilbakesignal, samtidig som vi igjen stryker hunden følsomt i ansiktet/leppepartiet. På samme måte som lærer gir elev korreks for uoppmerksomhet dersom eleven har Donald Duck under pulten. Krav Det er vanskelig å snakke om, for ikke å si gjennomføre krav i dagens Norge. Men vi må prøve å forstå at selv om det på mange områder stilles små krav om prestasjon til menneskene i dagens samfunn, så lever hunden fremdeles i hundeverdenen, og er intet menneske på fire ben. Skal hunden ha det bra og føle seg tilfreds – føle at den har det trygt og godt, da må det settes grenser og stilles krav. Vi hundemennesker i Norge har aldri hatt problemer med å gi våre hunder en kjærlig, fast og trygg tilværelse. Nettopp fordi de fleste av oss har brukt seg selv under hundeoppdragelsen. Den fine følelsen vi omsorgsfullt verner vår hund med. Den kjærlige fasthet og grensesetting vi vet er nødvendig for at hunden skal fungere problemfritt i et samfunnsnyttig hundehold hvor vi alle fleksibelt og forstandig vet å få hensyn til publikum rundt oss.   Den goodwill våre medmennesker er villig til å gi oss hundeiere krever at vi til enhver tid har kontroll på våre hunder. En lydig hund er en trivelig hund. En lydig hund kan får springe løs den kommer nemlig når du roper. Den kommer derimot ikke dersom den gjennom pølsedressur har lært å oppfatte sin eier som en foringsautomat. Dersom du ikke vil at hunden din skal måtte gå rundt i de såkalte Flexiliner, resten av livet – slutt med surrogater.
	Tro ikke at fløyelsdressur og pølse gir deg en lykkelig hund En hund liker regler, faste grenser, konsekvens. En hund liker å gå dressur med sin eier, den liker å samarbeide med sin fører under jakten. Og den elsker sin faste, myndige og kjærlige leder. Tro ikke at du gjør noe galt når du tar tak i og rister opp din hund dersom den handler negativt mot bedre vitende. Jeg sier dette fordi mange hundeeiere i Norge trenger å høre det. Både jeg og tusener av andre støtter deg i dette. Og selvsagt missbruker du ikke din myndighet som hundens leder. Derimot gid du din hund godt stell og daglig omsorg i tråd med godt norsk hundhold med tusenårig tradisjon.   Du som leser dette der du sitter på den mest nakne knaus eller i den mest frodige dal, og som kanskje nettopp i dag har straffet din hund slik at du føler deg lei: Ikke vær det – vi vet du gjorde det av omsorg for din hund. Det er nemlig ikke slik at den som straffer sin hund gjør det av forlystese eller fordi han eller hun er voldelig anlagt. Den som tar tak i sin hund elsker den kanskje høyre enn noen. Det krever nemlig noe av en når man må skjenne på den man er glad i. Det er virkelig noe i det gamle ordspråket: den manelser – den tukter man.