Hentet fra Dachshunden nr 3 76 Selskapsavlen forderver jakthundene – selv som selskapshunder! Verdifulle egenskaper går tapt – av Stellan Andersson
	Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder. Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund.
	Viktige egenskaper ødelegges…. Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder.   Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til.
	Ikke så enkelt .. Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere.   Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve.   - Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner.   Fra ”Jaktmarker og fiskevatten”