Tispen som selskaps- eller avlshund?

Av Ann-Mari Hammarlund.

Artikkelen er sakset fra den svenske ”Leonbergernytt”.

All hundeavl begynner hos tispene og hennes eiere. Om tispene er av middelmådig eller mindre god kvalitet, kan man ikke vente seg at resultatet skal bli noe annet enn dårlig. Det finnes et gammelt uttrykk som sier at ”en kennels styrke er dens tisper”, og det er virkelig sant.

Det finnes absolutt ingen sikker metode å foreslå når det gjelder å lykkes med hundeavl, men uten tvil er det slik at med minskede krav på avlstispene blir veien til framgang som oppdrettere mye lengre og vanskeligere. Mange ganger blir derfor resultatet direkte nedslående.

Dessverre er det ofte slik at de fleste skaffer en tispe til selskap. Det kan naturligvis være slik at tispen på alle måter er et meget bra eksemplar, men veldig ofte er det tvert imot. Når den svært alminnelige tispen parres, beholder ofte den nybakte oppdretteren en tispevalp fra kullet, og dette gjentas noen generasjoner. Man klatrer på denne måten sakte oppover mot kvalitet og fremgang. Imidlertid har man oppdrettet mange hunder som kvaliteten kunne vært bedre på om kravet til avlstispen hadde vært høyere.

Alle tisper er definitivt ikke egnet eller anvendbare som avlstisper. Hvordan skal man da vite om den tispen en har er tilskrekkelig bra å avle på?

Det går ikke an å se gjennom fingrenen og tolerere mangler som har med funksjonelle eller mentale faktorer å gjøre. Selvfølgelig kan en svakhet i konstruksjonen eller temperamentet være miljøbetinget, uten at det skuldes arv, og i så fall nedarves ikke dette til avkommene. Likevel må man regne med at en ubalansert tispe kan påvirke sine valper i negativ retnning gjennom sin uberegnelige oppførsel. Kravene i dag til seriøse oppdrettere er store. En må regne med at oppdretterne i størst mulig monn skal anstrenge seg for å forbedre rasegjennomsnittet, eller i hvert fall ikke gjøre det verre.

De fleste som eier en tispe komme ren dag til å spørre seg om tispen bør få valper eller ikke. Den vanligste årsaken til at tispeeieren funderer på å parre tispen, er at han tror hun har godt av et valpkull. Men dette er en dårlig årsak. Det finnes ikke noe som helst bevis for at tispen skulle holde seg friskere ved å få valper. Tvert imot er det ikke helt risikofritt å få et valpekull. Sjansen blir også noe større om tispens eiere hører til de lite drevne oppdretterne. At barna i familien synes at det skulle vært moro med et valpekull, er også en svært dårlig grunn til å parre tispen. Tispeeiere som tror de skal tjene noen slanter på et valpekull, gjør som regel ikke noe godt for rasen.

Når tispen er av så god kvalitet, at hun kan tenkes nedarve en del av sine egenskaper eller at hun har noe i seg som holder på å forsvinne i rasen, er egentlig de eneste fornuftige grunnene til at man skal avle på en tispe. Forekommer det defekter, som det er bevist er genetisk betinget, bør man naturligvis gå forsiktig fram. Om en tispe, som ifølge beregningene synes bra å avle på, og det i noen av hennes første kull viser seg at hund nedarver defekter, må man kunne koste på seg å ta henne ut av avl. Den bjørnetjeneste man gjøre en rase ved å fortsette å avle på en slik tispe, er så stor at det tar generasjoner å rette opp feilen igjen.

All avl bør skje under ansvar, og det er viktig å være virkelig kritisk når man bedømmer sin tispe avlsmessig. Perfekte hunder finnes ikke. Naturligvis er det også slik når det gjelder tisper som skal brukes i avl. Det finnes alltid noe som man skulle ville ønske forandre til det bedre. Derfor er det viktig å forsøke å kompensere gjennom den hannhund man skal parre tispen med. Om din tispe har visse svakheter, må du være ekstra nøye med at hannhunden er mye bedre og mer korrekt når det gjelder disse feil. Det er definitivt ikke slik at om din tispe har lang rygg, så bør hannhundens rygg være ekstra kort for å kompensere. Det er heller ikke slik at om din tispe har et spinkelt neseparti, så skulle den beste hannhunden være overdreven kraftig i nesepartiet. Det er vanlig at folk innbiller seg at man reparerer en feil hos et individ ved å parre med et eksemplar som er presis rake motsetningen i den detalj det gjelder. Gjør man det slik, vill det ganske snart bli alle mulige varianter, utenom akkurat det som er ønskelig og korrekt for rasen.

Det er selvfølgelig viktig ved all avl å forsøke å kompensere manglene hos sin egen tispe, men det må skje kun ved å forsøke å få tak i en avlshannhund som er helt korrekt når det gjelder disse detaljer.

Ved valg av avlsmateriale bør man også fra begynnelsen innse at man ikke kan få alt. Enkelte fortjenester bør prioriteres, og man bør derfor konsentrere seg om å forbedre en del egenskaper, men det er ikke dermed sagt at man skal glemme resten.

Før man i det hele tatt er kompetent til å bedømme sin egen tispes forutsetninger for avl, er det nødvendig å kjenne mer til rasen enn hva folk vanligvis gjør. Har man bare en tispe og aldri holder kontakt med andre mennesker som har samme rase, eller aldri går på utstillinger for å studerer hunder av den rase det gjelder, bør man innse at en selv ikke er egent til å bedømme sin egen tispe. Da bør man heller rådspørre noen raseinteresserte personer og diskutere så vel tispens mangler som gode egenskaper, mentalt og eksteriørt. Hva som da kommer frem, må først og fremst ligge til grunn for avgjørelsen om tispen i det hele tatt skal brukes i avl, og på andre siden valget av hannhund.

Reis ikke av gårde for å benytte den første og beste hannhunden, bare fordi den bor i nærheten eller er billig i parringsavgift. Den hunden er mest trolig ikke egnet til tispen. Bli heller ikke blindet av en hunds utstillingsresultater, og tro for all del ikke at en hund må være champion for å være bra. Det viktigste er å finne den mest egnede hannhunden.

Før man beslutter at man skal parre sin tispe, bør man også ransake seg selv og være innstilt på at et kull kan være en dyrebar historie, og at man må forsake både freden, søvnen og mye annet fpr å passe tispens valper. Det er også viktig å lære seg noe på forhånd om hundeoppdrett. Den beste lærermester er som regel en gammel anerkjent oppdretter. Det er dog ikke nødvendig at oppdretteren har samme rase som en selv, selv om det kan være en fordel med rasekunnskap. Mye skulle være vunnet om den blivende oppdretteren forsøker å komme i kontakt med kyndige hundefolk, som kan lære ut det viktigste og hvordan man går frem for å forsøke lykkes i hundeavl. Det finnes jo innen hver rase vedtatte prinsipper å bedømme sin egen tispe og den eventuelle hannhunden etter.

Utstilling kan være bra på flere måter, som f.eks. at man på et og samme sted og ved et bestemt tidspunkt, har muligheter til å få se et helt tilfeldig og slumpmessig utvalg av rasen. Dessuten kan man forhåpentligvis få kontakt med de oppdrettere og avlshundeiere som arbeider med samme rase. Videre får en del rasekjennere se den tispen man er eier til om man stiller henne ut. Og det ikke minst verdifulle: man kan få vite hva disse og dommerne synes om henne. Det beror på tispeeieren selv om hann/hun blir vel møtt eller ikke i denne sammenheng. Det absolutt beste er at man snakker ut med alle om hvorfor man har stilt ut tispen og at man vil ha så mange synspunkter som mulig op henne, da det gjelder at man skal ta stilling til om man skal parre henne eller ikke. En og annen person kan kanskje være mindre hjelpsom, men som oftest blir en overrasket over hvor villig hundefolk er til å dele sin lærdom med andre.

Man bør ved hjelp av rasekyndige mennesker få klarhet i tispens svakheter, og forsøke å spore disse tilbake til forfedre og på den måten lettere ta stilling til egnet avlspartner, eller kanskje enda riktigere: Man kan utelate de mindre egnede hundene. Det er også viktig å få kjennskap til eventuelle svakheter som finnes innenfor en rase, for å kunne bedømme sin egen tispes forutsetninger i avlen.

Kort sagt kan man si: for i det hele tatt å lykkes med hundeavl bør man først og fremst ha en tispe med gode egenskaper og relativt ubetydelige feil, selv være ærgjerrig med et oppriktig ønske om å gjøre det så godt som mulig, samt forsøke å få all tenkbar hjelp fra kyndig hold, forsøk å få tak i den beste avlspartner og dessuten ha en god porsjon flaks. Dette er naturligvis ikke alt – det fortsatte oppdrett er også av enorm betydning.

All oppdrett er hasard, og skal man være ordentlig ærlig, så lykkes mange nye oppdrettere veldig lett pga at de har brukt gamle, dyktige oppdretteres materiale og hva de har kommet frem til gjennom flere generasjoner. Det tar minst ti år før en oppdretter gjennom eget oppdrett, kan dokumenter sin egen virkelige kunnskap.

Det er ikke uvanlig at oppdretter starter bra ved å få utmerkede hunder allerede i de første kullene, for senere, etter et par generasjoner, oppdrette virkelig middelmådige individer.

Den absolutt beste garantien for å unnvike slike tilbakeslag (det gjelder hvilken som helst rase), er at gamle så vel som yngre oppdretter samarbeider med et likt mål for øyet. I virkeligheten er den største delen av oppfødte hunder, uansett hvilken rase det gjelder, - et produkt av ikke planlagt avl. Derfor er det nødvendig at alle hundeeiere blir bedre informert.

Så til slutt noen gode råd tilden person som er en lykkelig eier av en søt og kos tispe, men som ikke fyller de krav som man setter til en avlstispe: STÅ IMOT TANKEN PÅ ET VALPEKULL!! Vær redd for den rasen tispen din tilhører og unnvik å bli medskyldig i å gjøre kvaliteten dårligere. Avstå heller fra å avle videre på den tispen, og resonner ikke slik: ”Vår tispe er den beste som finnes, og når hun blir gammel, vil vi ha en valp etter henne”. La heller tispen slippe besværet med et valpekull. Er hun høyt elsket, vil hun sikkert leve lykkelig likevel. Når hun senere begynner å dra på årene, bør man forsøke å få tak i en verdig erstatning til henne. Hva du da vet om rasen, bør være til god hjelp til å finne en kanskje enda triveligere hund enn den gamle. Det høres kanskje ille ut, men uansett hvor trivelig en hund du har eller har hatt, så er det ingenting som sier at ikke neste hund kan blir enda triveligere.